25.10.2012

VELL, DA VAR DENNE DAGEN OVER..!

Da jeg vknet opp i dag hadde jeg det p flelsen at det kom til bli en litt rar dag, ikke en drlig dag, men ikke en bra dag heller. Den flelsen. Jeg vknet og ville sove lenger - som vanlig, men jeg sto opp. Jeg dro p skolen som planlagt, for jeg tenkte det er bedre gjre noe jeg vet fra fr av vil gi meg god samvittighet, enn den drlige typen. Jeg sto opp, orket underlig nok ikke frokost, s jeg holdt meg til to kopper kaffe. S dro jeg av grde, med den flelsen...

Jeg mistet t-banen, s jeg mtte vente i fem minutter fr den neste kom. Dette var litt rart, da jeg bor p Majorstuen og Blindern er ett stopp unna! Har vendt meg til den lukerise biten av Oslo med kollektiv transport hvert minutt til en hver retning. Ikke planlegging av rutetabell og snt, bare g nr det passer! Men, jeg ventet da.. Ved siden av en mann som spiste sushi til frokost. I lpet av den lille tiden - som fltes som en evighet, fikk jeg med meg en liten gruppe tenringer som diskuterte hylytt, og at Lars Vaular spaserte forbi.

Forelesningssalen var nesten stapp full, og i dag flte jeg ikke for forstyrre og sette meg mellom to fremmede. Jeg sto en stund og nlte p hva jeg skulle gjre, iblandt noen andre i samme situasjon. Dette var en forelesning jeg p den tiden ble litt fanget av, men jeg valgte heller dra derfra. Det var ikke dagen for sitte blandt 500 fremmede. S, jeg handlet litt p bokhandelen, fr jeg tok en tur til tanten min p 27 som bor like i nrheten. Det var veldig hyggelig, vi koste oss! Frokosten min ble thaigryte, hehe. Vi ble rastlse, s vi dro til sentrum for bare ta turen. Vi fant ut at vi skulle p Kino etterhvert, s vi s filmen "Utdrikkningslaget"! Veldig morsom film, litt rar, men den anbefales!

Ute av kinosalen igjen strmmet det inn meldinger, tapte anrop og telefonsvarer meldinger. Jeg fikk med en gang flelsen at noe var galt. Mamma skrev at hun hadde prvd f tak i meg, uten hell, og at hun var kjempe bekymret! Hun hadde kontaktet venninner og hun jeg bor med, hvor ingen visste hvor jeg var. De ndde ikke frem til meg, og det er jo unaturlig. S.. pappa var i bilen p vei inn til Oslo, mamma var hjemme redd for sin frstefdte som lever studentlivet i storbyen/hovedstaden, alene. Pluss skytedrama p Tyen, s hjalp ikke det p situasjonen. Da jeg ringte mamma reagerte hun med sinne, og var frustrert over at hun ikke kom frem til meg. Jeg ble redd og forvirret over det hele, jeg satt jo i en kinosal uten mobildekning i en og en halv time og ante fred og ingen fare. Jeg fikk straks drlig samvittighet og tenkte p de flelsene de hjemme hadde. Jeg har ingen barn selv enda, men instinktene rundt barnet sitt p denne mten er en jeg helst vil vre foruten.

Jeg ringte pappa og ba han snu, for jeg trang ingen "redning". Han forklarte situasjonen med en gang mer rolig, og jeg fikk straks fle p mine egne flelser istedet. Trene strmmet p og jeg flte meg flau og redd. Her sto jeg da, uten for kinoen med tanten min og grt i telefonen med pappaen min som var p vei inn til Oslo for finne meg og sjekke at alt var OK med meg. ...Huff, merker trykket bare jeg skriver om det... Jeg forklarte til han at hele situasjonen gjorde meg redd og forvirret, og at "faren" med bo ensomt i hovedstaden allerede er en tanke jeg bekymrer meg over. Tren strmmet p, og jeg ble mer og mer flau. S tok jeg taxi hjem, sendte melding til alle berrte andre enn mamma og pappa, og lste meg inn.

Det jeg sitter med igjen, er at det var s utrolig lett grte. Trene var der bare, og rant s fort jeg flte for det. Jeg likte ikke flelsen av at mamma og pappa flte at jeg var i fare, og at de var ndt til dra innover fordi jeg ikke svarte p telefonen. Bor jeg alts i en s farlig storby? Kan jeg bo ensomt og ikke la alle vite hvor jeg er til en hver tid? Er ikke det aktuelt lenger?

Jeg sitter ogs igjen med den varme flelsen av at noen bryr seg om meg. De nlte ikke med "redde meg" og lete etter meg. "Tenk om noe hadde vrt galt" som mamma sa. Som jeg allerede har sniket inn noen ganger, s bor jeg ensomt. Jeg er litt ensom her i storbyen. Jeg bor med ei jeg ikke kjenner fra fr av, selvom jeg har venninner rundt meg. Jeg trakk dessverre det korteste stret nr det gjalt "samboer-lykke" denne gangen, da alle rommene var "fulle". Det var ikke plass til meg noe sted. At noen tenkte p meg var kanskje ekstra sensitivt. Det er faktisk noe jeg har tenkt litt p fr og.

"Hvis ikke vi hrer fra deg, eller vet hvor du er til tider, nr skal vi da savne deg? Tenk om noe hadde vrt galt, hvordan ville vi visst det?" som de hjemme sier. Det ligger noe i det. Men nr kvelden ender med hysteri og grting, p grunn av en kort periode uten dekning ... Jeg visste jo allerede at denne dagen ville bli, ... rar? En dag jeg godt kunne vrt foruten, men noen viktige erfaringer er jo gjort. Jeg m passe p at de hjemme ikke fler de har mistet kontroll og fler seg hjelpeslse. Jeg m kunne leve uten ha dem i bakhodet mitt hver dag, men huske dem.

FOR en dag det har vrt. Jeg flte bare for skrive det ned, fortelle historien min p en mte. N har jo alt roet seg, s jeg tar en velfortjent god natt svn.

M.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits