25.10.2012

 

VELL, DA VAR DENNE DAGEN OVER..!

 

Da jeg våknet opp i dag hadde jeg det på følelsen at det kom til å bli en litt rar dag, ikke en dårlig dag, men ikke en bra dag heller. Den følelsen. Jeg våknet og ville sove lenger - som vanlig, men jeg sto opp. Jeg dro på skolen som planlagt, for jeg tenkte det er bedre å gjøre noe jeg vet fra før av vil gi meg god samvittighet, enn den dårlige typen. Jeg sto opp, orket underlig nok ikke frokost, så jeg holdt meg til to kopper kaffe. Så dro jeg av gårde, med den følelsen...

Jeg mistet t-banen, så jeg måtte vente i fem minutter før den neste kom. Dette var litt rart, da jeg bor på Majorstuen og Blindern er ett stopp unna! Har vendt meg til den lukeriøse biten av Oslo med kollektiv transport hvert minutt til en hver retning. Ikke planlegging av rutetabell og sånt, bare gå når det passer! Men, jeg ventet da.. Ved siden av en mann som spiste sushi til frokost. I løpet av den lille tiden - som føltes som en evighet, fikk jeg med meg en liten gruppe tenåringer som diskuterte høylytt, og at Lars Vaular spaserte forbi. 

Forelesningssalen var nesten stapp full, og i dag følte jeg ikke for å forstyrre og sette meg mellom to fremmede. Jeg sto en stund og nølte på hva jeg skulle gjøre, iblandt noen andre i samme situasjon. Dette var en forelesning jeg på den tiden ble litt fanget av, men jeg valgte heller å dra derfra. Det var ikke dagen for å sitte blandt 500 fremmede. Så, jeg handlet litt på bokhandelen, før jeg tok en tur til tanten min på 27 som bor like i nærheten. Det var veldig hyggelig, vi koste oss! Frokosten min ble thaigryte, hehe. Vi ble rastløse, så vi dro til sentrum for å bare ta turen. Vi fant ut at vi skulle på Kino etterhvert, så vi så filmen "Utdrikkningslaget"! Veldig morsom film, litt rar, men den anbefales!

Ute av kinosalen igjen strømmet det inn meldinger, tapte anrop og telefonsvarer meldinger. Jeg fikk med en gang følelsen at noe var galt. Mamma skrev at hun hadde prøvd å få tak i meg, uten hell, og at hun var kjempe bekymret! Hun hadde kontaktet venninner og hun jeg bor med, hvor ingen visste hvor jeg var. De nådde ikke frem til meg, og det er jo unaturlig. Så.. pappa var i bilen på vei inn til Oslo, mamma var hjemme redd for sin førstefødte som lever studentlivet i storbyen/hovedstaden, alene. Pluss skytedrama på Tøyen, så hjalp ikke det på situasjonen. Da jeg ringte mamma reagerte hun med sinne, og var frustrert over at hun ikke kom frem til meg. Jeg ble redd og forvirret over det hele, jeg satt jo i en kinosal uten mobildekning i en og en halv time og ante fred og ingen fare. Jeg fikk straks dårlig samvittighet og tenkte på de følelsene de hjemme hadde. Jeg har ingen barn selv enda, men instinktene rundt barnet sitt på denne måten er en jeg helst vil være foruten.

Jeg ringte pappa og ba han snu, for jeg trang ingen "redning". Han forklarte situasjonen med en gang mer rolig, og jeg fikk straks føle på mine egne følelser istedet. Tårene strømmet på og jeg følte meg flau og redd. Her sto jeg da, uten for kinoen med tanten min og gråt i telefonen med pappaen min som var på vei inn til Oslo for å finne meg og sjekke at alt var OK med meg. ...Huff, merker trykket bare jeg skriver om det... Jeg forklarte til han at hele situasjonen gjorde meg redd og forvirret, og at "faren" med å bo ensomt i hovedstaden allerede er en tanke jeg bekymrer meg over. Tåren strømmet på, og jeg ble mer og mer flau. Så tok jeg taxi hjem, sendte melding til alle berørte andre enn mamma og pappa, og låste meg inn. 

Det jeg sitter med igjen, er at det var så utrolig lett å gråte. Tårene var der bare, og rant så fort jeg følte for det. Jeg likte ikke følelsen av at mamma og pappa følte at jeg var i fare, og at de var nødt til å dra innover fordi jeg ikke svarte på telefonen. Bor jeg altså i en så farlig storby? Kan jeg bo ensomt og ikke la alle vite hvor jeg er til en hver tid? Er ikke det aktuelt lenger? 

Jeg sitter også igjen med den varme følelsen av at noen bryr seg om meg. De nølte ikke med å "redde meg" og lete etter meg. "Tenk om noe hadde vært galt" som mamma sa. Som jeg allerede har sniket inn noen ganger, så bor jeg ensomt. Jeg er litt ensom her i storbyen. Jeg bor med ei jeg ikke kjenner fra før av, selvom jeg har venninner rundt meg. Jeg trakk dessverre det korteste strået når det gjalt "samboer-lykke" denne gangen, da alle rommene var "fulle". Det var ikke plass til meg noe sted. At noen tenkte på meg var kanskje ekstra sensitivt. Det er faktisk noe jeg har tenkt litt på før og. 

"Hvis ikke vi hører fra deg, eller vet hvor du er til tider, når skal vi da savne deg? Tenk om noe hadde vært galt, hvordan ville vi visst det?" som de hjemme sier. Det ligger noe i det. Men når kvelden ender med hysteri og gråting, på grunn av en kort periode uten dekning ... Jeg visste jo allerede at denne dagen ville bli, ... rar? En dag jeg godt kunne vært foruten, men noen viktige erfaringer er jo gjort. Jeg må passe på at de hjemme ikke føler de har mistet kontroll og føler seg hjelpesløse. Jeg må kunne leve uten å ha dem i bakhodet mitt hver dag, men huske dem. 

FOR en dag det har vært. Jeg følte bare for å skrive det ned, fortelle historien min på en måte. Nå har jo alt roet seg, så jeg tar en velfortjent god natt søvn. 

M.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits