03.12.2012

 

EKSAMENS NERVER

 

Hei dere... Jeg har eksamen til tirsdag jeg, i ex.phil. Jeg fikk ikke plass på noen seminar, så jeg ble automatisk selvstudiestudent på dette emnet, heldige meg. Jeg skjønte allerede fra starten av at jeg kom til å slite nettopp på grunna av dette, for jeg trenger oppfølgning. Bare se på meg nå, to dager til eksamen og jeg skal starte å lese i morgen - dagen før dagen. Jeg har i hele dag "forberedt" meg på å finne frem boken og starte å lese, notere og sette meg inn i denne verdenen. MEN, dagen har blitt til å se på The Mentalist og vært psykolog i mitt eget hode. Hva er galt med meg? Hvorfor har jeg ikke startet før? Vil jeg med vilje mislykke?

Nei, det er akkurat det. Jeg er på et studie som jeg elsker. Tanken å ha en batchlor grad i dette studiet gir meg gåsehud og et stort smil om munnen min. Dette er akkurat det yrket jeg drømmer om, og som er givende og spennende. Så. Hvorfor sitter jeg her og er ekstremt skuffet, forvirret og lei meg? 

Som jeg nevnte så har jeg vært psykolog i mitt eget hode i dag. Og jeg har kommet frem til at jeg har ekstremt eksamensnerver, som lammer meg helt fullstendig i eksamensprosessen. Jeg er så redd for selve eksamenen, at jeg ikke tør å gjøre noen ting. Jeg frykter over alt på jord å stryke; ikke få stipend, skuffe foreldrene mine og ikke minst meg selv. Jeg klarer til og med ikke å la det motivere meg til å nilese i bøkene, notere og markere som en galing. Neida, jeg gjør andre ting. 

Jeg har vært hos psykolog og fått hjelp av PPtjenesten på barneskolen på grunn av prestasjonsvansker på skolen. Jeg var sikker på at jeg var ferdig med det, og at jeg hadde vunnet over det monsteret. Men kanskje jeg ikke har det? Har jeg prestasjonsvansker som lammer meg av frykten for å feile? Og hva kan jeg gjøre for å fikse dette?

Så her sitter jeg med en hodepine som ikke vil forsvinne med smertestillende, søvn eller vann. Det beste er vell å legge meg, men sove får jeg nok ikke. På tirsdag ettermiddag vet jeg ikke om jeg kommer til å være lettet over at det er over, for hva er det å være lettet over når man er klar over at man selv har valgt å utsette dette faget og må ta det opp igjen fordi man har strøket og ikke gjort det bra første gangen? Hva vil det gjøre med meg om jeg stryker? Er det slutten for min batchlor grad på grunn av prestasjonsvansker og eksamensnerver? 

Ønsk meg lykke til, jeg vet jeg trenger det. Æsj, dette er ikke bra. 

M.

14.11.2012

 

THOSE AWKWARD MOMENTS

 

Jeg har med å havne i kleine situasjoner... I dag skulle jeg vært med på quiz på universitetet, fordi det er en uke til jeg har eksamen i det gjeldende faget og jeg trenger en dose sosialt nå! Jeg skriver skulle fordi det ikke ble noe av, jeg dro hjem. Hun jeg skulle møte der oppe hadde ikke størm på mobilen (eller noe) så samtalen gikk rett til telefonsvareren hennes når jeg ringte og var fremme. 10 minutter til det startet, så jeg gikk inn for å se om jeg kunne finne henne! Neida, bare 1.000 ukjente personer som stirret på meg idet jeg scannet rommet etter "Julie". Men hun var ikke til å finne. Så jeg sto utenfor en liten stund, da jeg hørte at de hadde startet quizen der inne. NO WAY at jeg går inn i det rommet igjen uten å kjenne en sjel - alene. Så jeg tok t-banen hjem igjen, følte meg forlatt og teit. Og ikke minst alene.

Satt ut av hele situasjonen, som jeg syns var veldig klein, gikk jeg på Mega og kjøpte meg brus og godis. Enda noen tørre timer forran bøkene, uten noe sosialt på lang sikt. TAKK GUD for at jeg skal på julebord til lørdag! 

Ønsk meg lykke til, kan hende jeg sovner helt til eksamen er over.. oh no

Har du noen kleine situasjoner å dele? Please? 

M.

12.11.2012

 

THE STORY OF MY LiFE

 

Incompatible, it don't matter though
'cos someone's bound to hear my cry
Speak out if you do
You're not easy to find

Is it possible Mr. Loveable
Is already in my life?
Right in front of me
Or maybe you're in disguise

Who doesn't long for someone to hold
Who knows how to love you without being told
Somebody tell me why I'm on my own
If there's a soulmate for everyone

Here we are again, circles never end
How do I find the perfect fit
There's enough for everyone
But I'm still waiting in line

Who doesn't long for someone to hold
Who knows how to love you without being told
Somebody tell me why I'm on my own
If there's a soulmate for everyone

If there's a soulmate for everyone

Most relationships seem so transitory
They're all good but not the permanent one

Who doesn't long for someone to hold
Who knows how to love you without being told
Somebody tell me why I'm on my own
If there's a soulmate for everyone

Who doesn't long for someone to hold
Who knows how to love you without being told
Somebody tell me why I'm on my own
If there's a soulmate for everyone
If there's a soulmate for everyone

 

M.

08.11.2012

 

NYE MØBLER i LEiLiGHETEN!

 

Jippi! Er det noe jeg elsker, så er det å være på IKEA! Jeg har jo bodd i Oslo nå siden august, og fikk det bra møblert med en gang, men nå har jeg jo "levd møblene inn" og lagt merke ting som mangler! Så, etter litt irritasjon i en stund har jeg skaffet meg et langt speil, noen bilder til å ha over sengen min og et skrivebord som har hylle og stor benk! Da kan jeg bruke det som skrivebord med plass til Macen, alle de ti tusen bøkene mine og andre ting! I hyllene kan jeg ha litt orden så det ikke blir så lett rotete her, og i tillegg kan jeg bruke det som spisebord når jeg har gjester! Genialt! Bildene over sengen gjorde soverommet litt mer koselig og personlig, og ikke så tomt! Det har manglet noe der... Og nå kan jeg se hele meg i speilet, og ikke bare ansiktet mitt i baderoms-speilet! Så jeg er kjempe fornøyd med dagens handel. Alt passet inn som jeg hadde sett det for meg, og nå er leiligheten min komplett! For en lettelse. 

Nå som jeg har skrivebord på plass er jeg klar til å lese til eksamen. Jeg syns faktisk det er gøy å sitte her, så fornøyd er jeg! Får håpe det også gjelder med bøkene... Ønsk meg lykke til, starter med en gang jeg! (Om ikke det er noe morsomt på tv-en, hihi)

M.

06.11.2012

 

POSiTiV TiLBAKEMELDiNG!

 

Hurraaaaaaaa! Jeg fikk søren meg jobben på Moods of Norway! Så nå er jeg lykkelig! Det eneste triste med det er at jeg må slutte på skobutikken, hvor jeg har fått gode venner! 

Hvor jobber du?

M.

05.11.2012

 

SANNHETENS TiME HAR KOMMET

 

Som jeg fortalte i innlegget under, så har jeg vært på intervju hos Moods of Norway i forrige uke. I dag skal jeg få vite om jeg har fått jobben eller ikke. 

Jeg fikk telefon av henne jeg hadde intervju for, midt under en viktig time på et semenar i dag. Så jeg kunne ikke ta telefonen! Når jeg sendte henne melding om at jeg kunne ringe henne opp igjen med en gang, fikk jeg svar at jeg skulle ringe i kveld. Hva tror dere det har å si? Er det ikke så viktig å snakke med meg, fordi jeg har fått jobben, at ikke det er ille å la meg vente i spenning, for det er noe positivt i vente? Eller er hun som har fått jobben allerede i gang, og jeg må bare få det med meg en gang at jobben er gitt bort til noen andre? Hadde jeg kunnet ringe tilbake med en gang hvis jeg hadde fått jobben, fordi det var en glad nyhet som ikke kunne vente?

Jeg ringte kl 20:30, da tok hun ikke telefonen. Nå skal jeg ringe igjen kl 21:00 - vi får se hva som skjer! 

Jeg har en dårlig følelse med dette. Magen min sier at det ikke er jeg som får jobben. Men jeg håper på den positive tilbakemeldingen, for jeg trivdes veldig som Moods of Norway jente som en dag! Hadde vært gøy om det kunne fortsette også.

Ønsk meg lykke til, skal komme med nyheten ASAP!

M.

30.10.2012

 

... LiKE MUSiC iN MY EARS

 

HERREGUUUD for en dag. Er det mulig. Vet dere hva! Jeg har vært på jobbintervju på Moods of Norway i dag! Det er nesten som en drøm i oppfyldelse, bare det å bli innkallet til et intervju. De tok seg tid til å lese MIN søknad, med et ønske om å vite mer! Det er faktisk en god stund siden jeg leverte søknaden, så det som er litt dumt er at jeg allerede har en jobb... Men - hvis jeg skulle fått tilbud om å jobbe på Moods, så gjør jeg selvfølgelig det. Moods of Norway banker ikke på døra mi hver dag, for å si det sånn. 

Det var faktisk et kjempe hyggelig intervju! Jeg fikk en varm velkommst, kanskje det hadde noe med at butikken oser av kjærlighet og varme..? Og manageren var veldig vennlig. Det perfekte intervjuet, jeg fikk vært meg selv og sagt alt jeg følte var riktig, og som jeg kan stå for senere! ... - Litt skummelt å fortelle dette da jeg enda ikke har fått jobben, drit kult å sitte her senere og fortelle at jeg er deperimert fordi Moods ikke ville ha meg med på traktorlasset, også var jeg meg selv på intervjuet. Gun to brain. 

Men, om jeg FÅR jobben derimot, herregud jeg kommer til å skrike av lykke. Det eneste jeg sitter med nå som ikke er sommerfugler i magen, er de tunge steinene med dårlig samvittighet ovenfor den andre jobben min. Jeg fikk min tredje lønning derfra i dag liksom... Og tre lønninger senere er jeg på et intervju hos mote-gudene, og er utro føles det som. Men jeg har lært at man skal tenke på seg selv først og fremst, så det er det jeg skal gjøre! Ikke bare er det MOODS OF FUCKING NORWAY, men de vil gi meg et bedre tilbud enn der jeg er nå. Jeg kommer til å få lønningene mine til tide med riktig antall timer og alle vaktene jeg blir lovet. 

Intervjuet var kl 11:00, og etter det har jeg bare vært tre centimeter over bakken og suset rundt. Etter en liten tur i byen la jeg meg på sofaen min og ... sloknet. Så det ble ikke noen forelesning på meg i dag. Jaja, hadde ikke klart å få med meg noe uansett tror jeg, ettersom jeg ikke er på bakkenivå i dag.. Så jeg har øvet meg på å krølle håret mitt, tatt litt bilder av fine ting, og ligget på gulvet ved siden av boomblasteren min og hørt på min yndlingsspilleliste på Spotify. Hehe, helt siden jeg var liten har jeg gjort det. Ligget på gulvet, hørt på musikk og ikke gjort noe på flere timer. Det er noe merkelig med det, det er underlig godt å ligge på gulvet! Du kommer liksom ikke lenger ned, og kan bare slappe av. Og musikk gjør virkelig noe med meg, jeg smiler og mimrer. 

Jeg har også fått tilbakemelding på at oppgaven jeg leverte her om dagen er GODKJENT, så jeg har prestert! Jippi! Så jeg feirer litt for meg selv her jeg sitter, er nervøs og lykkelig! Herreguuud, for en dag. 

M.

25.10.2012

 

BREMS - GiR NED - KJØR LiTT ROLiGERE

 

Ja, noen ganger må man det. Ihvertfall jeg. Bremse, gire ned og kjøre litt roligere. 

Det har vært en veldig bra dag! Jeg har latt følelsene styre dagen min, i pysj og uten sminke - men gledes- og vanlige tårer i ny og ned. Jeg har ligget i sofaen min med berger-teppet mitt, drukket kaffe av UiO koppen min, og hatt Sex and The City maraton med mine favoritt episoder! Noe en hver jente trenger i ny og ned! Jeg har også ryddet opp i spillelistene mine på Spotify, laget noen nye og hatt volumet på full guffe. Det er altså en befriende følelse å bare blåse i tid og sted! Jeg har gått rundt og hørt på alle mine mulige favorittsanger, danset og vugget for meg selv. Musikk altså, hva den kan gjøre med deg! Jeg lar meg selv være "ukul" og danse som en .. raring! 

Dette kan også anbefales! Lover du meg å prøve? - Vell, jeg får danse videre! 

M.

25.10.2012

 

VELL, DA VAR DENNE DAGEN OVER..!

 

Da jeg våknet opp i dag hadde jeg det på følelsen at det kom til å bli en litt rar dag, ikke en dårlig dag, men ikke en bra dag heller. Den følelsen. Jeg våknet og ville sove lenger - som vanlig, men jeg sto opp. Jeg dro på skolen som planlagt, for jeg tenkte det er bedre å gjøre noe jeg vet fra før av vil gi meg god samvittighet, enn den dårlige typen. Jeg sto opp, orket underlig nok ikke frokost, så jeg holdt meg til to kopper kaffe. Så dro jeg av gårde, med den følelsen...

Jeg mistet t-banen, så jeg måtte vente i fem minutter før den neste kom. Dette var litt rart, da jeg bor på Majorstuen og Blindern er ett stopp unna! Har vendt meg til den lukeriøse biten av Oslo med kollektiv transport hvert minutt til en hver retning. Ikke planlegging av rutetabell og sånt, bare gå når det passer! Men, jeg ventet da.. Ved siden av en mann som spiste sushi til frokost. I løpet av den lille tiden - som føltes som en evighet, fikk jeg med meg en liten gruppe tenåringer som diskuterte høylytt, og at Lars Vaular spaserte forbi. 

Forelesningssalen var nesten stapp full, og i dag følte jeg ikke for å forstyrre og sette meg mellom to fremmede. Jeg sto en stund og nølte på hva jeg skulle gjøre, iblandt noen andre i samme situasjon. Dette var en forelesning jeg på den tiden ble litt fanget av, men jeg valgte heller å dra derfra. Det var ikke dagen for å sitte blandt 500 fremmede. Så, jeg handlet litt på bokhandelen, før jeg tok en tur til tanten min på 27 som bor like i nærheten. Det var veldig hyggelig, vi koste oss! Frokosten min ble thaigryte, hehe. Vi ble rastløse, så vi dro til sentrum for å bare ta turen. Vi fant ut at vi skulle på Kino etterhvert, så vi så filmen "Utdrikkningslaget"! Veldig morsom film, litt rar, men den anbefales!

Ute av kinosalen igjen strømmet det inn meldinger, tapte anrop og telefonsvarer meldinger. Jeg fikk med en gang følelsen at noe var galt. Mamma skrev at hun hadde prøvd å få tak i meg, uten hell, og at hun var kjempe bekymret! Hun hadde kontaktet venninner og hun jeg bor med, hvor ingen visste hvor jeg var. De nådde ikke frem til meg, og det er jo unaturlig. Så.. pappa var i bilen på vei inn til Oslo, mamma var hjemme redd for sin førstefødte som lever studentlivet i storbyen/hovedstaden, alene. Pluss skytedrama på Tøyen, så hjalp ikke det på situasjonen. Da jeg ringte mamma reagerte hun med sinne, og var frustrert over at hun ikke kom frem til meg. Jeg ble redd og forvirret over det hele, jeg satt jo i en kinosal uten mobildekning i en og en halv time og ante fred og ingen fare. Jeg fikk straks dårlig samvittighet og tenkte på de følelsene de hjemme hadde. Jeg har ingen barn selv enda, men instinktene rundt barnet sitt på denne måten er en jeg helst vil være foruten.

Jeg ringte pappa og ba han snu, for jeg trang ingen "redning". Han forklarte situasjonen med en gang mer rolig, og jeg fikk straks føle på mine egne følelser istedet. Tårene strømmet på og jeg følte meg flau og redd. Her sto jeg da, uten for kinoen med tanten min og gråt i telefonen med pappaen min som var på vei inn til Oslo for å finne meg og sjekke at alt var OK med meg. ...Huff, merker trykket bare jeg skriver om det... Jeg forklarte til han at hele situasjonen gjorde meg redd og forvirret, og at "faren" med å bo ensomt i hovedstaden allerede er en tanke jeg bekymrer meg over. Tåren strømmet på, og jeg ble mer og mer flau. Så tok jeg taxi hjem, sendte melding til alle berørte andre enn mamma og pappa, og låste meg inn. 

Det jeg sitter med igjen, er at det var så utrolig lett å gråte. Tårene var der bare, og rant så fort jeg følte for det. Jeg likte ikke følelsen av at mamma og pappa følte at jeg var i fare, og at de var nødt til å dra innover fordi jeg ikke svarte på telefonen. Bor jeg altså i en så farlig storby? Kan jeg bo ensomt og ikke la alle vite hvor jeg er til en hver tid? Er ikke det aktuelt lenger? 

Jeg sitter også igjen med den varme følelsen av at noen bryr seg om meg. De nølte ikke med å "redde meg" og lete etter meg. "Tenk om noe hadde vært galt" som mamma sa. Som jeg allerede har sniket inn noen ganger, så bor jeg ensomt. Jeg er litt ensom her i storbyen. Jeg bor med ei jeg ikke kjenner fra før av, selvom jeg har venninner rundt meg. Jeg trakk dessverre det korteste strået når det gjalt "samboer-lykke" denne gangen, da alle rommene var "fulle". Det var ikke plass til meg noe sted. At noen tenkte på meg var kanskje ekstra sensitivt. Det er faktisk noe jeg har tenkt litt på før og. 

"Hvis ikke vi hører fra deg, eller vet hvor du er til tider, når skal vi da savne deg? Tenk om noe hadde vært galt, hvordan ville vi visst det?" som de hjemme sier. Det ligger noe i det. Men når kvelden ender med hysteri og gråting, på grunn av en kort periode uten dekning ... Jeg visste jo allerede at denne dagen ville bli, ... rar? En dag jeg godt kunne vært foruten, men noen viktige erfaringer er jo gjort. Jeg må passe på at de hjemme ikke føler de har mistet kontroll og føler seg hjelpesløse. Jeg må kunne leve uten å ha dem i bakhodet mitt hver dag, men huske dem. 

FOR en dag det har vært. Jeg følte bare for å skrive det ned, fortelle historien min på en måte. Nå har jo alt roet seg, så jeg tar en velfortjent god natt søvn. 

M.

28.08.2012

Det første jeg møtte når jeg våknet i dag, var en hodepine som bokstaveligtalt slang meg tilbake i sengen. Det skulle bli min andre skoledag, men så langt kom jeg aldri. Så jeg ble liggene i sengen, og angret for hvert sekund som gikk at jeg ikke var på skolen. Men hodepinen er fortsatt ikke over. Så skole i dag var vell aldri noe å lure på. 

Når jeg da lå i sengen, ringte selvfølgelig mamma. Hun var kjempe nygjerrig på hvordan dagen min hadde vært, så dere kan tenke dere hvordan det var å fortelle henne at jeg lå hjemme fra skolen og var syk. "Hvis du dropper ut av skolen nå kjære deg, blir jeg kjempe skuffet." Så kom Pappa på besøk, (planlagt for lenge siden, han instalerte brannalarmer i leiligheten) var han kjempe bekymret og lei seg. Han trodde også da at jeg skulle droppe ut av skolen. Angret jeg på at jeg ikke dro på skolen i dag, JA, men jeg var jo fortsatt syk.

Jeg skjønner at foreldrene mine er bekymret, men jeg har jo ikke en vane og ikke dra på skolen! Det har vært masse på gang her de siste to månedene, hvor jeg har hatt vondt i magen og nerver til fingerspissene hver dag. Så at jeg sitter med en hodepine som føles ut som om en hammer slår meg ihjel, er kanskje ikke så veldig rart. Men med dårlig timing da, selvfølgelig.

Jeg har masse jeg føler jeg må fortelle deg, men det for jeg ta en annen gang. 

Det jeg sitter igjen med nå da, er følelsen av at jeg har skuffet foreldrene mine etter alt de har hjupet meg med. Jeg vet ikke hva jeg skal si til dem, for jeg vil ikke sitte her i Oslo og ikke fortelle dem hva jeg føler. Men samtidig syns jeg at de allerede skal vite det fra før av. Men, det har også gjort at jeg har motivation til å presse meg mer, og ikke gi opp. Jeg har jo fått se hvordan foreldrene mine reagerte på en dag hjemme fra skole pga sykdom. Det har aldri vært noe spørsmål om jeg skal droppe ut for meg. Bare vent og se, jeg skal sitte igjen om tre år med en utdanning!

Så, jeg er bare en annen jente med sine problemer, men å dele det med noen som ikke dømmer og vet hvem jeg er føles ganske godt. 

Men nå legger jeg meg, skal jeg bli frisk og kjøre på så trenger jeg litt søvn.

Vi snakkes.

M.

Les mer i arkivet » Desember 2012 » November 2012 » Oktober 2012
hits